En smakebit på søndag: Tjenerinnens beretning

Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood er månedens bok i 1001-lesesirkelen til Line (her finn du også ein fin presentasjon av boka om du vil lese meir om handlinga). Eg las boka ferdig i haustferien, og for å sitere ein annan bloggar, Bjørg (mellom linjene): «Innimellom er det å lese ein ny forfattar som starten på eit nytt vennskap som eg med ein gong veit at kjem til å vare lenge». Eg skal skrive meir om boka i samband med lesesirkelen, men har lyst å gje ein liten smakebit frå Tjenerinnens beretning alleireie no. Besøk gjerne Flukten fra virkeligheten´s En smakebit på søndag for å få fleire lesetips og smakebiter denne søndagen:)

Tjenerinnens beretning er ei bok som eg falt for med ein gong. For det første er det ein dystopi, noko eg har ein egen forkjærlighet for. For det andre elsker eg måten Atwood held ting skjult for lesaren, og avslører litt etter litt korleis ting heng saman, utan å avsløre alt. Margaret Atwood set litt krav til meg som lesar, ho gir meg ikkje noko gratis. Samtidig avslører ho nok til at eg blir nysgjerrig på personane og engasjert i historia. For det tredje er historia skremmande, men samstundes nesten realistisk. Atwood har sjølv sagt at dystopiane ho har skrive ikkje er science fiction, fordi det som skjer i bøkene er noko som allereie har skjedd ein eller annan stad, eller noko som kunne ha skjedd. Det er altså strengt tatt ikkje urealistisk.

Var det slik vi levde da? Men vi levde helt vanlig. Man gjør det, stort sett. Det som foregår, er det vanlige. Selv dette er det vanlige, nå. Vi levde som vanlig, og lot som ingen ting. Å late som ingen ting er ikke det samme som ikke å vite noen ting, man må jobbe med det.

Endring skjer aldri momentant. I et badekar der vannet blir varmere og varmere, kan en bli kokt i hel før en vet ordet av det. Det sto jo ting i avisene, lik i grøfter eller i skogen, brutalt slått i hel eller lemlestet, misbrukt, som man sa, men det gjaldt andre kvinner, og mennene som gjorde slikt, var andre menn. Det var aldri menn vi kjente. Det som sto i avisen, var som drømmer, onde drømmer drømt av andre. Så fælt sa vi, og det var det. Men det var fælt uten å være troverdig. Det var for melodramatisk, det hadde en dimensjon som ikke hørte til i våre liv.

Vi kom ikke i avisen. Vi levde i de tomme hvite feltene utenfor spaltene. Det ga oss større frihet. Vi levde i tomrommene mellom begivenhetene. (s. 72)

Eg skal definitivt lese meir av Atwood, for i likhet med Bjørg så føler eg at dette er starten på eit nytt og langt vennskap.