Margaret Atwood: Oryx og Crake

oryx og crakeOryx og Crake er på mange måtar ei skremmande bok. Det handlar om ein verden der dei priviligerte lever inngjerda i rike enklaver bygd rundt store multinasjonale selskap, og om konsekvensane av ein bioteknologi som har løpt løpsk. Selskapa utvikler merkelige genetisk modifiserte organismer som skal løyse problema som miljøøydeleggingar og overbefolkning har ført med seg. Til dømes utvikler dei grisonger, genmanipulerte grisar som produserer menneskeorgan for transplantasjon. Menneska som ikkje er blant dei priviligerte lever i pleband, eit overbefolka bysentrum der sjukdom, fattigdom, prostitusjon og gjengkriminalitet råder.

Hovudpersonen i boka er Snømann, som kanskje er det siste mennesket på jorda. Når vi møter han for første gong er han aleine på ei strand, og kjempar ein desperat kamp for å overleve i vanskelege kår etter den store katastrofa. Han er overlatt ansvaret for å holde ein kunstig skapt menneskerase (crakerne) i live. Crakerne er genspleisa menneskelignande skapningar som lever av planter, tåler tropisk klima, er immune mot alle sjukdommar og lever på mange måter meir som dyr enn menneske. Gjennom tilbakeblikk får vi høyre om Snømann sitt tidlegare liv, då han var Jimmy. Han var blant dei priveligerte som vaks opp i ein enklave, med foreldre som jobba innan genteknologi. Vi får også høyre om barndomsvennen Crake, og den vakre og mystiske Oryx. Men alt dette får vi ikkje høyre gjennom ein kronologisk fortalt historie – vi får servert bitar av det store biletet, og må setje det saman sjølv. Vi veit korleis det ender, men ikkje kva som skjedde på vegen dit – og det er dette som dreiv oss vidare i lesinga. Er Snømann den einaste overlevande, og korleis overlevde akkurat han? Kva var rolla hans i katastrofa, og kva rolle spelte Crake? Kva skjedde med Oryx? Og kva er greia med desse crakerane? Atwood serverer oss akkurat nok informasjon til at vi kan spekulere og fundere, men likevel aldri nok til at vi er sikre på korleis ting heng saman, og nye spørsmål driv oss stadig vidare.

Margaret Atwood er ein utmerka historieforteljar, og ho skaper slåande visuelle bilder av dette dystopiske samfunnet. Ho tøtsjer borti alt frå selvhjelps-kulturen til nedvurderinga av humanistiske fag i utdanninga, overvåkingssamfunnet, utnytting av fattige, kroppsfiksering, genmanipulering og framveksten av mektige multinasjonale selskap. Dette er ting vi finn igjen i dagens samfunn, Atwood tar det berre eit steg lenger – til dets logiske konklusjon (ein form for logikk er det i alle fall…). Forfattaren vil heller kalle boka «speculative fiction» framfor «science fiction». Ved å spinne vidare på det som allereie eksisterer i dagens samfunn blir Oryx og Crake ekstra skremmande.

På mange måter er dette ei bok om etikk. Forskarane sine forsøk på å forbetre naturen blir stadig meir oppfinnsomme og boka stiller spørsmålet: berre fordi vi KAN gjere alle desse tinga (som å krysse skunk og vaskebjørn, skape medisin som kan gje menneske evig ungdom eller skape ein genmanipulert versjon av menneske), BØR vi likevel gjere det? Atwood får denne problemstillinga fram tidleg i boka, i kontrasten mellom foreldra til Jimmy. Faren som jobber hardt for å dyrke fram menneskelige organer i griser, i kontrast til mora som har etiske innvendinger mot arbeidet dei utfører og ikkje klarer å jobbe for selskapet lenger. Etterkvart i boka er det Crake, den andre hovudpersonen i boka, som forfølger ting til  sin ytterste konsekvens i laboratoriet. Han virker å vere heilt utan moralske skruplar, og Jimmy er ein som er med, ein som iakttar, men som ikkje grip inn.

For meg som er lærar, og som for tida stadig vekk får høyre at det viktigaste for min profesjon er vidareutdanning i matematikk, er det underholdande å lese Tom Egil Hverven sin konklusjon i hans anmeldelse av Oryx og Crake: «Atwood gir oss en fabel over hva som skjer når det hun kaller ”tallmenneskene” overtar styringen, slik at det ikke blir noen ordmennesker igjen til å fortelle, reflektere og diskutere. Jeg for min del er glad for at Atwood er her fremdeles». Det er jammen eg også, for canadieren Margaret Atwood har i løpet av det siste halvåret blitt ein av mine favorittforfattarar. Tidlegare har eg blogga om Tjenerinnens beretning, på mange måter ei enda sterkare dystopisk forteljing.

Dystopier er gjerne politiske – på den måten at dei tar opp store og viktige samfunnsspørsmål. Nettopp dette er ein av grunnane til at eg er så begeistra for slike bøker. Spesielt når dei blir skrive på ein så fengande, intelligent og overbevisande måte som Oryx og Crake!

Eg har lese Oryx og Crake ilag med Birthe og Hedda, som begge har skrive svært lesverdige innlegg om boka. Oryx og Crake er første bok i ein trilogi, og dei to neste bøkene er Flommens år og MaddAddam (sistnemnde er ikkje oversatt til norsk enda). Eg har ein mistanke om at vi kjem til å lese oss gjennom trilogien i løpet av våren alle tre…;)

Advertisements

About Frøken Vims

Lærar & vestlending. Fotballmamma. Vimsekopp. Periodelesehest og periodebloggar. Glad i å lese fantasy og science fiction, morsomme bøker og romantiske bøker, serier og Nobelprisvinnarar, feelgoodbøker eller tåreperser. Til og med krim ein sjeldan gong. Les barne- og ungdomsbøker med egne barn og med elevane mine. Kan kontaktast på vims@live.no
Dette innlegget vart posta under Dystopi, Science fiction og merkt , , , , , , , . Bokmerk permalenkja.

6 Responses to Margaret Atwood: Oryx og Crake

  1. Hedda seier:

    Så fint innlegg! Jeg er helt enig i at dette i det store og det hele er ei bok om etikk, om hvor langt vi kan, bør eller ikke bør gå. Det er utrolig skremmende fordi det er så sannsynlig! Allerede nå har vi jo kommet et stykke med genmanipulasjonen, og forskere kan bl.a. isolere gener på fostre. Når bør vi stoppe?

    Fint sett dette med tallmennesker og ordmennesker. Jeg heier på ordmenneskene, så stå i mot videreutdanningskravet i matematikk!

    Jeg lurer på om jeg leste hos Birthe (i en artikkel hun hadde funnet, tror jeg, med mindre fantasien min løper løpsk) at boka om Offred på mange måter eksisterer i samme univers som boka om Jimmy, Oryx og Crake. I så fall har jeg litt problemer med å plassere henne i tid og rom, mtp katastrofen (det skapes jo et slags samfunn etterpå, har jeg skjønt). For samfunnet Offred lever i er veldig strengt, med reguleringer av seksualitet og kjønnsliv, kleskoder, veisperringer, vakter, offentlige henrettelser, forvisninger og et annet liv utafor enklavene, noe som godt kan være plebland. Eller hva tror du?

    Her går startskuddet for «Flommens år» i løpet av uka, gleder meg! Og jeg leser gjerne «MaddAddam» også, kanskje i mai/juni? Takk for lenke!

    • Frøken Vims seier:

      Takk, Hedda! For ordens skyld, eg er ikkje motstandar av videreutdanning i matematikk… Men eg er motstandar av det einsidige fokuset på at berre vi blir flinkare i matematikk så blir alt så mykje betre;) Uansett: Heia ordmennesket, refleksjon og diskusjon!
      Interessant den parallellen du drar til Offreds univers i Tjenerinnens beretning. Eg klarer heller ikkje å plassere ho i tid og rom, men sånn som eg forstår Birthe sin kommentar under så er det snakk om samme type univers, men ikkje samme «verden». I Tjenerinnens beretning er det jo også snakk om miljøødeleggingar som er med å skape eit ustabilt samfunn, men at det foregår ein politisk/militær maktovertakelse (sånn som eg hugser det), og at det oppstår eit religiøst diktatur. Religion kjem jo sterkare inn trilogien i Flommens år, med sekten Guds gartnere. Er spent på å høyre kva du syns om fortsettinga! Eg gleder meg i alle fall til avslutninga med MaddAddam:) (mulig eg les den før mai/juni, men med det tempoet eg blogger i for tida så går det eit par månader frå boka er lest til blogginnlegget kjem….)

      • Hedda seier:

        Det skjønte jeg:) Og jeg er helt enig! I skolen er det ofte et ensidig fokus, en ting av gangen, liksom. Men da får en jo ikke med seg det store bildet, helheten. Og uten gode språkkunnskaper kan jo ikke elevene lese hva de egentlig skal gjøre i matteoppgava… Så det, så.

        Jeg gleder meg til å lese videre i bøkene, så får vi se om Offred kan plasseres litt mer tydelig etterhvert. Det er alltid spennende å finne slike koblinger, uansett om de er tilsikta fra forfatterens side eller ikke.

        Ønsker deg en fin lesemåned!

  2. Birthe seier:

    Et interessant og godt skrevet innlegg om boken! Ja, Atwood er en fantastisk forteller, og det er utrolig spennende den måten hun presenterer bitene slik at vi må tenke selv for å få tak i sammenhengen. Jeg er også enig i at romanen handler mye om etikk og spørsmål som hvor langt vi er villige til å gå og hvilken verden ønsker vi å leve i er blant dem jeg visstnok ikke blir ferdig med å tenke på. Sånn sett har Atwood laget et mesterverk, ved at leseren ikke blir upåvirket – selv om boken lukkes.

    På en måte er Oryx og Crake er i samme fremtidsverdenen som i The Handmaid’s Tale, ikke samme tid og rom, men samme type 🙂

    Nå gleder jeg meg til å fortsette på Flommens år!

  3. Frøken Vims seier:

    Ja, eg liker at vi ikkje får vite alt med ein gong, men at vi får små drypp underveis og må pusle bitane sjølv. Atwood er ikkje ein forfattar som undervurderar lesaren sin;)

    Eg blei så nysgjerrig på slutten av Oryx og Crake at eg ikkje klarte å vente med å lese Flommens år. Eg misunner ikkje dei som las boka når den kom ut og måtte vente i seks år på fortsettinga…;) Er spent på kva du syns om Flommens år!

    • Birthe seier:

      Skjønner godt at du ikke klarte å vente! Jeg har ennå ikke kommet i gang med Flommens år, men det blir ikke lenge til 🙂

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s