Anton Tsjekhov: Fire noveller

OMSLAG Tsjekhov Fire noveller 7.indd

Russiske forfattarar er ikkje dei eg les mest av. Sjølv om eg gjerne skulle ha lese Dostojevskij og Tolstoj så har det ikkje blitt noko av enda. Men no har eg i alle fall lese Fire noveller av Anton Tsjekhov, ein forfattar som også blir rekna som ein av dei store innan russisk litteratur.

Tsjekhov er kanskje aller mest kjent for skodespela sine, ved sida av Shakespeare og Ibsen er han blant dei mest spelte dramatikarane i verda. Men Tsjekhov har også hatt stor påverknad på moderne novellekunst. Mellom anna brukte han bevissthetsstrøm-teknikkar som seinare blei brukt av andre modernistiske forfattarar som James Joyce og Virginia Woolf. Tsjekhov eksperimenterte også med den tradisjonelle historiestrukturen. Han insisterte på at forfattaren si rolle var å stille spørsmål, ikkje svare på dei.

Dei fire novellene i samlinga foregår alle på den russiske landsbygda. Tsjekhov slår an tonen frå første setning, som i novlla «På hjemlige trakter»:

Donets-linjen. En ganske trist stasjon, ensom midt på steppen, lysende hvit, med vegger nærmest glødende i den sterke solen, uten tegn til skygge, og tilsynelatende også uten et menneske.   (s. 27)

Eller som første setninga i «Naboer»:

Pjotr Michajlytsj Ivasjin var i særdeles dårlig humør; hans søster, en ung pike, var flyttet over til Vlasitsj, en gift mann.     (s. 65)

Forlaget skriv at novellene handlar om kvinner i situasjonar der dei blir styrt av dei sosiale konvensjonane og familiens forventningar – det er fortellinger om kvinner si manglande makt til å styre sine egne liv, men også om kvinneleg mot og styrke til å bryte den rolla som samfunnet har tildelt ho. Men eg meiner at klasse er eit like tydeleg tema i desse novellene som kjønn. Du har dei rike fabrikkeigarane og godseigarane på toppen, legen og advokaten i eit mellomsjikte, og arbeidarane og tenarane på bunnen i samfunnet. I den første novella, «Et legebesøk», filosoferer hovudpersonen (legen) over dei uheldige kåra arbeidarane på fabrikken lever under, og korleis heller ikkje fabrikkeigarane er lukkelege i eit slikt system. Her skin det gjennom eit ganske klart politisk bodskap.

Novellene i denne novellesamlinga har det til felles at dei sluttar utan noko løysing på konflikten. Historia ebber ut utan at du får den forløysande slutten som du kanskje forventar. Tsjekov stiller spørsmåla, men lar dei henge i luften slik at lesaren må gjere seg opp eiga meining om korleis dette kan gå vidare. Virginia Woolf seier dette om den spesielle atmosfæren i Tsjekhovs historiar:

«Men er dette virkelig slutten, spør vi. Vi har liksom følelsen av at vi har overbelastet signalene våre; eller det er som om en melodi brått ble avbrutt uten den forventede sluttakkorden. Disse fortellingene leder ingensteds, sier vi, og fortsetter å utforme en kritikk basert på antakelsen om at historier bør avsluttes på en måte vi kjenner igjen. Ved å gjøre det reiser vi spørsmål ved våre egne leseferdigheter. Der melodien er kjent og avslutningen finner gjenklang hos oss – elskende får hverandre, forbrytelser forpurres, intriger avsløres – slik som det er vanlig i viktoriatidens litteratur, kan vi sjelden trå feil, men der melodien er ukjent og slutten et spørsmålstegn eller bare informasjon om at de fortsatte å snakke, slik det er hos Tsjekhov, trenger vi en modig og våken litterær sans for å oppdage melodien, og spesielt de siste tonene som fullfører harmonien.»

– Virginia Woolf i The Common Reader (1925)[145][146]

Alt i alt så var ikkje dette ei bok som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, men det var eit interessant innblikk i ei tid og ein kultur som eg ikkje kjenner så godt til. Ei kort og lettlest novellesamling som lokkar meg til å gje meg i kast med nokre av dei meir storslagne russiske klassikarane etterkvart.

Kjelder:

Advertisements

About Frøken Vims

Lærar & vestlending. Fotballmamma. Vimsekopp. Periodelesehest og periodebloggar. Glad i å lese fantasy og science fiction, morsomme bøker og romantiske bøker, serier og Nobelprisvinnarar, feelgoodbøker eller tåreperser. Til og med krim ein sjeldan gong. Les barne- og ungdomsbøker med egne barn og med elevane mine. Kan kontaktast på vims@live.no
Dette innlegget vart posta under Klassikarar, Lyrikk og noveller og merkt , , , , . Bokmerk permalenkja.

3 Responses to Anton Tsjekhov: Fire noveller

  1. labben seier:

    Chekhov er vel den første av de store russerne jeg ikke har likt noe særlig. Det var vel en kombinasjon av den manglende slutten (som føltes litt som at novellene ikke egentlig hadde et plot, det ble litt Seinfeldaktig, dog mer seriøst) og mangel på et mer poetisk, fargesprakende språk. Det ble veldig tørt og til tider kjedelig, selv om det er et forferdelig subjektivt ord jeg ikke burde bruke. Jeg tviler ikke på at man kan få mye ut av å lese Chekhov hvis man ønsker å bruke tid på verkene hans og tør på ingen måte å si at det ikke er kvalitetslitteratur, men jeg har mange russiske favoritter som jeg personlig får mye mer ut av å lese. Pushkin, Tolstoy og Bulgakov spesielt.

    • Frøken Vims seier:

      Sidan eg ikkje har lese noko av dei andre store russarane så har eg ikkje så stort samanlikningsgrunnlag, men det var ikkje ei bok eg blei bergtatt av;) Er enig i at språket er litt tørt og likefram, utan at det nødvendigvis er negativt for min del (eg er ikkje alltid så glad i poetisk og fargesprakande språk). Syns i grunnen språket kler skildringane av landskapet, men karakterane blir kanskje litt grå og kjedelige i desse novellene. Den manglande slutten falt ikkje heilt i smak hos meg heller, det blei noko ufullendt over det. Syns likevel novellene var greie å lese – det var interessant med det tydelege politiske innhaldet og perspektiva på klasse og kjønn, og dei var lettleste:)
      Har prøvd meg på Kosakkane av Tolstoj på lydbok, men datt heilt av lasset i starten. Lydbok er ikkje heilt mitt medium, så får sjå om eg gjer den ein ny sjanse eller om eg prøver meg på Anna Karenina på papir i stadan. Har du evt nokre andre tips til bok å starte med for nybyrjarar innan russisk litteratur?

  2. Frøken Vims seier:

    Kultursnobben Marte har forresten ein veldig fin omtale av denne novellesamlinga, som ho beskriv som «bilder fra provinsen»: http://kultursnobb.no/bilder-fra-provinsen/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=bilder-fra-provinsen

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s