Harper Lee: Drep ikke en sangfugl

IMG_7246Drep ikke en sangfugl er en klassiker som er oversatt til 40 språk og solgt i over 30 millioner eksemplarer. Romanen er på 1001-lista over bøker du bør lese før du dør – altså en bok man absolutt bør lese. Av en eller annen grunn har jeg trodd at denne boka var ganske annerledes og veldig trist, så det har nok medvirket til at den har blitt stående ulest i bokhylla helt fram til nå. Men med alt skriveriet rundt Harper Lee og hennes nye bok Go set a watchman – som altså egentlig ikke er en oppfølger til denne, men mer en forgjenger (les mer om Harper Lee og den nye boka her), så fant jeg ut at tiden var overmoden for å få lest Drep ikke en sangfugl. Og jeg ble faktisk overrasket over at jeg likte boka så godt som jeg gjorde.

Scout er fortellerstemmen i boka, og vi får høre om hennes og broren Jems oppvekst i en liten sørstatsby i 1930-årene. Faren Atticus er advokat og får en sak der han skal forsvare en farget mann som har voldtatt en hvit kvinne. Dette går ikke upåaktet hen i sørstatsbyen, og gjennom barnas perspektiv får vi innblikk i de voksnes rasistiske og klassebevisste holdninger. Atticus Finch er en klippe i barnas liv, og forholdet mellom Scout og Atticus er det som gjør boken virkelig verdt å lese. Fra et pedagogisk synspunkt er det en fryd å se hvordan Atticus håndterer oppdragelsen av barna, noe som ikke alltid samsvarer helt med hvordan læreren og skolen mener oppdragelse og undervisning skal skje. Alt dette indirekte fortalt fra Scouts perspektiv.

Nettopp fordi jeg likte så godt hvordan forholdet mellom far og datter blir formidlet, så er jeg sterkt i tvil om jeg skal lese Go set a watcman.  Av omtalene jeg har lest ser jeg at Atticus sin rolle som litterært ikon for anti-rasisme blir rystet. I tillegg blir også den nye boken omtalt som et mer uferdig utkast (bl.a. i Aftenposten). Det taler for at jeg ikke skal lese Harper Lees nye bok, men så er det denne nysgjerrigheten da…

Om du har vurdert å lese Drep ikke en sangfugl så ikke vent lenger – les den! Så får tiden viser om jeg tar sjansen på å lese Go set a watchman.

Posta under 1001-bøker, Klassikarar | Merkt , , , , , , , | 2 kommentarar

Sommar og leseglede!

IMG_7008Det er nesten eit år sidan sist eg posta noko på bloggen… Det har vore eit år med ny jobb (på høgskule) og mykje lesing av fagbøker og førebuing av forelesingar, noko som har gjort at skjønnlitteratur har vore omtrent ikkje-eksisterande for meg siste året. Men no er det endeleg ferie og tid til lystlesing! Heldigvis er leselysta og lesegleden stor, så med ei veke i sommervarme og sol så er to av bøkene på må-lese-lista mi fullført:) Det passa jo fint å starte med ei bok fra eit akademiske miljø, så Stoner stod først på lista;) Tross alt snakket som har vore rundt denne boka så skuffa den ikkje. Ei stillferdig bok om eit ganske så vanlig, men likevel uvanleg liv. Ein god start på lesesommaren!

IMG_7132Strange Weather in Tokyo plukka eg opp på flyplassen. Har såvidt fått med meg at det er ei bok som har fått god omtale, og sidan eg er mildt fascinert av alt som er japansk så blei det denne (og ikkje Murakami som måtte vere igjen heime). Nok ei bok som innfridde, denne går rett inn blant mine japanske favorittar. Er ikkje spesielt glad i japansk mat, men får lyst å prøve både shabushabu av blekksprut eller sashimi av abalone etter Kawakamis skildringer av spise- og drikkeseansene i denne boka. For ikke å snakke om øl og sake…

Sommarlesningen er i gang – tar gjerne imot tips om andre bøker som bør lesast denne sommaren!

IMG_6967

Fin utsikt frå solsenga mellom leseøktene (og badeøktene som det tross alt er flest av for ei småbarnsmor på chartertur…)

Posta under Diverse, Reise, Roman | Merkt , , , , , | Éin kommentar

Våtmarken av Jhumpa Lahiri

Vaatmarken_hd_imageForfattaren Jhumpa Lahiri er indisk-amerikansk, vant Pulitzerprisen for debutboka The Interpreter of Maladies og blei i 2013 nominert til Bookerprisen for denne romanen; Våtmarken (havna på kortlista).

Boka handlar om to brødre som veks opp i Calcutta, India, på 60-tallet. Brødrene er sterkt knytta til kvarandre, men er svært ulike av personlighet. Udayan blir involvert i den kommunistiske naxalittbevegelsen, mens Subhash flytter til USA og starter sin akademiske karriere. Då Udyan blir drept, reiser Subhast tilbake til Calcutta for å sørge saman med foreldra og Udayan´s gravide kone, Gauri. Han tar Gauri med seg tilbake til USA for å gje ho sjansen til å starte eit nytt liv der.

Boka gir eit interessant innblikk i livet i Calcutta på 60-talet og naxalittbevegelsen, og viser korleis det personlige og det politiske grip inn i kvarandre. Eg har ein egen fascinasjon for India, og liker godt å lese bøker frå dette fargerike og mangfoldige landet. Dette er bok med mange kvalitetar, men den levde kanskje ikkje heilt opp til mine forventningar. Eg veit ikkje om det var tempoet i boka eller karakterane eg ikkje kom heilt under huden på, men det mangla det siste lille ekstra for min del. Men for all del; ei godt skrive historie som er verdt å lese.

Ein anledning til å ha med eit bilde frå India. Riktignok ikkje Calcutta på 60-talet, men Varanasi i 1999.

3 andre bøker frå India som eg synest du absolutt bør lese:

Posta under Roman | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Smakebit på søndag: Anna Karenina

anna karenina

Det har vore travle veker i det siste, og dermed lite tid til blogging. Anna Karenina av Leo Tolstoj har eg likevel lese i jamnt og trutt når det har vore litt tid til overs, så no nærmer eg meg slutten i denne mursteinen av ei bok… Vel, nærmer meg og nærmer meg –  det er framleis 250 sider igjen, men 2/3 av boka er i alle fall unnagjort:) Eg starte på denne som lydbok, men gjekk over til papirversjon etter eit par kapittel (kjøpte boka i pocketutgåve).

Anna Karenina er på tross av lengden ikkje spesielt tung å lese. Innser at eg kanskje burde ha spart den til sommarferien for å få meir samanhengande lesetid, men har likevel kost meg med den innimellom slaga no i mai. For min del kunne forfattaren kutta hundre sider eller to, men det er ei historie som engasjerer meg og heile tida driv meg vidare.

Eg skal dele to små smakebiter frå Anna Karenina. Første setninga i denne romanen er blant dei mest kjente åpningssetningane i litteraturhistorien:

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.

Og ein litt lengre smakebit der Anna Karenina blir skildra av Kitty, ei ung jente som møter Anna for første gong hos felles slektningar:

Anna lignet hverken en verdensdame eller mor med en åtte år gammel sønn, men minnet snarere om en tyveårs pike med sine spenstige bevegelser, sin friskhet og sitt ansikt som spilte av et liv som snart brøt frem i smilet og snart i blikket, hadde det bare ikke vært for det alvorlige, stundom sørgmodige uttrykket i øynene hennes som virket så sterkt og dragende på Kitty. Kitty følte at Anna var fullstendig naturlig og ikke skjulte noe, men at hun gjemte en annen og høyere verden av kompliserte og poetiske interesser som hun ikke kunne trenge inn i. (s. 87)

Keira Knightley som Anna Karenina i filmen med samme namn.

Keira Knightley som Anna Karenina i filmen med samme namn.

Anna Karenina var månadens bok i Lines lesesirkel i juni 2012, så om du vil vite meir om denne klassikaren så kan du fråtse i gode blogginnlegg om boka der:)

Besøk Flukten fra virkeligheten for fleire litterære smakebiter denne søndagen!

Posta under 1001-bøker, Klassikarar, Smakebit på søndag | Merkt , | 19 kommentarar

Litt Nordahl Grieg på nasjonaldagen

norsk flagg

Gratulerer med dagen, alle sammen!

I anledning nasjonaldagen har eg lyst å dele eit dikt av Nordahl Grieg. Eit dikt om frihet, for eksempel frihet til å feire nasjonaldagen. Dette diktet las forfattaren over radioen frå Nord-Norge 17. mai 1940. Nordahl Grieg fekk ikkje oppleve fred igjen, men blei skutt ned og døde i eit alliert krigsfly over Berlin i 1943.

17 mai 1940

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

 

Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.

 

Værre enn brennende byer

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør

på bjørker og jord og sne.

Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem,

Vi hadde andre drømmer

og vi kan ikke glemme dem.

 

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet

en svakhet for liv som gror.

Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.

 

Nå slåss vi for rett til å puste

vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme

befriede åndedrag.

Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte;

at vi skal komme igjen.

 

Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og ven.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.

 

Nordahl Grieg: Friheten (1943)

Posta under Diverse, Lyrikk og noveller, Norsk litteratur | Merkt , , , | Kommenter innlegget

Anton Tsjekhov: Fire noveller

OMSLAG Tsjekhov Fire noveller 7.indd

Russiske forfattarar er ikkje dei eg les mest av. Sjølv om eg gjerne skulle ha lese Dostojevskij og Tolstoj så har det ikkje blitt noko av enda. Men no har eg i alle fall lese Fire noveller av Anton Tsjekhov, ein forfattar som også blir rekna som ein av dei store innan russisk litteratur.

Tsjekhov er kanskje aller mest kjent for skodespela sine, ved sida av Shakespeare og Ibsen er han blant dei mest spelte dramatikarane i verda. Men Tsjekhov har også hatt stor påverknad på moderne novellekunst. Mellom anna brukte han bevissthetsstrøm-teknikkar som seinare blei brukt av andre modernistiske forfattarar som James Joyce og Virginia Woolf. Tsjekhov eksperimenterte også med den tradisjonelle historiestrukturen. Han insisterte på at forfattaren si rolle var å stille spørsmål, ikkje svare på dei.

Dei fire novellene i samlinga foregår alle på den russiske landsbygda. Tsjekhov slår an tonen frå første setning, som i novlla “På hjemlige trakter”:

Donets-linjen. En ganske trist stasjon, ensom midt på steppen, lysende hvit, med vegger nærmest glødende i den sterke solen, uten tegn til skygge, og tilsynelatende også uten et menneske.   (s. 27)

Eller som første setninga i “Naboer”:

Pjotr Michajlytsj Ivasjin var i særdeles dårlig humør; hans søster, en ung pike, var flyttet over til Vlasitsj, en gift mann.     (s. 65)

Forlaget skriv at novellene handlar om kvinner i situasjonar der dei blir styrt av dei sosiale konvensjonane og familiens forventningar – det er fortellinger om kvinner si manglande makt til å styre sine egne liv, men også om kvinneleg mot og styrke til å bryte den rolla som samfunnet har tildelt ho. Men eg meiner at klasse er eit like tydeleg tema i desse novellene som kjønn. Du har dei rike fabrikkeigarane og godseigarane på toppen, legen og advokaten i eit mellomsjikte, og arbeidarane og tenarane på bunnen i samfunnet. I den første novella, “Et legebesøk”, filosoferer hovudpersonen (legen) over dei uheldige kåra arbeidarane på fabrikken lever under, og korleis heller ikkje fabrikkeigarane er lukkelege i eit slikt system. Her skin det gjennom eit ganske klart politisk bodskap.

Novellene i denne novellesamlinga har det til felles at dei sluttar utan noko løysing på konflikten. Historia ebber ut utan at du får den forløysande slutten som du kanskje forventar. Tsjekov stiller spørsmåla, men lar dei henge i luften slik at lesaren må gjere seg opp eiga meining om korleis dette kan gå vidare. Virginia Woolf seier dette om den spesielle atmosfæren i Tsjekhovs historiar:

“Men er dette virkelig slutten, spør vi. Vi har liksom følelsen av at vi har overbelastet signalene våre; eller det er som om en melodi brått ble avbrutt uten den forventede sluttakkorden. Disse fortellingene leder ingensteds, sier vi, og fortsetter å utforme en kritikk basert på antakelsen om at historier bør avsluttes på en måte vi kjenner igjen. Ved å gjøre det reiser vi spørsmål ved våre egne leseferdigheter. Der melodien er kjent og avslutningen finner gjenklang hos oss – elskende får hverandre, forbrytelser forpurres, intriger avsløres – slik som det er vanlig i viktoriatidens litteratur, kan vi sjelden trå feil, men der melodien er ukjent og slutten et spørsmålstegn eller bare informasjon om at de fortsatte å snakke, slik det er hos Tsjekhov, trenger vi en modig og våken litterær sans for å oppdage melodien, og spesielt de siste tonene som fullfører harmonien.”

– Virginia Woolf i The Common Reader (1925)[145][146]

Alt i alt så var ikkje dette ei bok som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, men det var eit interessant innblikk i ei tid og ein kultur som eg ikkje kjenner så godt til. Ei kort og lettlest novellesamling som lokkar meg til å gje meg i kast med nokre av dei meir storslagne russiske klassikarane etterkvart.

Kjelder:

Posta under Klassikarar, Lyrikk og noveller | Merkt , , , , | 3 kommentarar

Smakebit på søndag: “Båten” av Nam Le

båtenPå søndager kan ein finne ei fin samling med smakebiter frå ulike bøker på bloggen Flukten fra virkeligheten. Min smakebit kjem frå ei novellesamling med tittelen Båten. Forfattaren, Nam Le, er fødd i Vietnam og oppvaksen i Australia. Familien kom til Australia som båtflyktningar, og Nam Le utdanna seg etterkvart til advokat. Seinare flytta han til USA for å bli forfattar, og i dag bur han i Frankrike. Novellene gjenspeglar den internasjonale bakgrunnen til forfattaren, og hentar handlinga si frå så ulike miljø som slummen i Colombia, småbyliv i Australia og ein vietnamesisk flyktningebåt. I følgje ein artikkel i Aftenposten så er Nam Le ein av dei mest interessante, unge stemmene i verdenslitteraturen akkurat no.

Foreløpig har eg berre lese dei to første novellene i samlinga, men eg liker veldig godt det eg har lese så langt. Smakebiten kjem frå novella Cartagena, og vi møter ungguten Ron i eit slumstrøk i Colombia:

utdrag båten

Nam Le debuterte med novellesamlinga Båten i 2008, og den kom ut på norsk i 2014 på Gyldendal. Boka er oversatt til norsk av Mona Lange. Mitt eksemplar ebok, lånt på biblioteket.

Du kan lese meir om denne novellesamlinga på bloggen Meldingar til massane.

Posta under Lyrikk og noveller, Smakebit på søndag | Merkt , , , | 10 kommentarar

Frode Grytten: Brenn huset ned

grytten

Frode Grytten og musikk er ein fin kombinasjon. Brenn huset ned er ein roman om den britiske punk-rockegruppa The Clash, og tek utgangspunkt i ei konsertrekkje dei hadde i New York sommaren 1981 på Bond´s. Det er sommarhete, opprør, protest mot det beståande, dop, rytme og heftige riff.

Vi får innblikk i The Clash som musikkfenomen, men Grytten gjev oss også eit innblikk i liva til dei fire bandmedlemmene som var med når bandet var på topp. Medlemmene får kvart sitt kapittel der dei har synsvinkelen. Forfattaren tek for seg relasjonane innad i bandet, relasjonar til kjærestar og dei litt manglande relasjonane i oppveksten. Frode Grytten gjer dette med varme, omtanke og humor. Det er vakre formuleringar og rytme og poesi i språket (på nynorsk sjølvsagt). Grytten får meg faktisk til å føle at nynorsk og punk heilt naturleg høyrer saman.

Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. (s. 25)

Brenn huset ned gir meg ei kjensle av kva The Clash var og kvifor dei var viktige. Eg hadde ikkje noko forhold til The Clash frå før, bortsett frå assosiasjonar til London Calling, men no føler eg at dei er gamle kjente. Eg blir nysgjerrig på kor mykje forfattaren har basert seg på kjende fakta og kor mykje kunstnerisk fridom han har tatt seg, og ikkje minst så er eg nysgjerrig på å sjekke ut meir av musikken til The Clash. Dette er absolutt ei bok med eit soundtrack! Videoen under er frå ein av konsertane på Bond´s sommaren 1981:

På bloggen til Rose-Marie kan du lese ei grundig og god omtale av boka, med linkar til mange av avisomtalene.

 

Posta under Biografi/reportasje, Musikk, film og TV, Norsk litteratur, Nynorskbøker, Roman | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

3 norske ungdomsbøker frå 2013

I 2014 hadde eg tenkt eg skulle lese klassikarar og bøker som eg allereie har i bokhylla. Så langt har eg i stadan lese ein del nye, norske bøker – for det meste ungdomsbøker. Litt av forklaringa er nok at eg har begynt å bruke biblioteket meir regelmessig (både det lokale biblioteket og e-boklån på nettet), og at eg låner ein del barne- og ungdombøker til elevane mine. I alle fall er det kjekt å oppdatere meg litt på nye norske ungdomsbøker, sjølv om eg sjølvsagt helst skulle gjort dette før fristen gjekk ut til å nominere til Bokbloggerprisen 2013…

Dette er tre av ungdomsbøkene eg har lese så langt i år:

blå øger

Bøker på kav bergensk er ikkje så vanleg, men er ein fin vri her.

Ungdomsromanen Blå øger kan isje lyge av Hans Sande er ei merkeleg lita bok om ein gutt som lurer på om han er det einaste mennesket i verda.

Koffor har Moderen grønne øger som lyser i mørket? Dette har han lurt på fra han var fire år. No e han fjorten, og han vet svaret: Moderen e lagd av elastin, og det finnes isje andre levende mennesker på Jorden. (fra baksideteksten på boka)

Det er ein slags dystopi, men ganske annleis enn dei mange YA-dystopiane som er så populære for tida. For her er det ikkje mykje ytre spenning. Handlinga går stort sett føre seg inne i ei leilighet, og det er tankane og refleksjonane til hovudpersonen som driv lesaren vidare. Forfattaren beskriv boka som ein framtidsroman om ein gutt som prøver å bli ekte bergensar. Her kan du lese kva forfatteren skriv om bakgrunnen for boka

Eg vil tru at dette er ei bok som passar betre på vidaregåande enn på ungdomsskulen, og den kan godt lesast av vaksne også. Språket er leikande og eksperimenterande, og heile boka er skrive på bergensk. Eg syns i periodar at boka var litt monoton, men samtidig var eg nysgjerrig på å lese vidare. Astrid Therese har også blogga om boka (ho skjønte ikkje heilt greia med strilar og bergensarar, men for oss som har lokalkunnskap om dette så er det ein ekstra dimensjon som gjer boka enda meir underhaldande;)

beina i gitaren

Ei av fjorårets beste norske ungdomsbøker?

Beina i gitaren av Sunniva Relling Berg handlar om ei 17 år gamal jente, Bo. Dette er ei bok om identitet, om å finne ut kven ein er i overgangen frå barndom til ung vaksen.

Bo er 17 og har gitt opp å passe inn. Men då ho møter Hans blir det ikkje lenger så lett å tenkje at ingenting betyr noko. Vi følgjer ho eit år frå sommar til sommar, gjennom tilbakeblikk til barndomen ho er på veg ut av, og intense, men famlande forsøk på å finne sin plass i verda og i forholdet til Hans. Beina i gitaren er ei sterk, kompleks og velskriven historie om identitet og sterke kjensler. (omtale frå forlaget)

NRK kulturnytt har ei god omtale av boka, så les den om du vil vite meir om Beina i gitaren og Sunniva Relling Berg. Dette er ei bok eg anbefaler både for litt eldre ungdommar og for vaksne! Den har eit vakkert og poetisk språk, og det er mykje å kjenne seg igjen i for alle som er eller har vore ung. Beina i gitaren er sålang ei av dei beste norske bøkene eg har lese frå 2013, så denne hadde eg definitivt nominert til Bokbloggerprisen om eg berre hadde lese den i fjor… Les mye  har også blogga om boka, og liker spesielt språket godt.

hyperpubertetI Hyperpubertet av Vera Micaelsen møter vi Camilla som er 13 år og enda ikkje er komen i puberteten. Ho er usikker på seg sjølv, som mange 13-åringer er, men her slutter det realistiske i foreljinga. Micaelsen bruker humor og overdriving for å fortelje om det som kan vere vanskelege for jenter i puberteten, om det å få pupper, kviser og mensen. Det handler også om venninner, mobbing på nettet, gutar, hormonar og vaksne som oppfører seg meir eller mindre vaksent. For meg blei dette litt for mykje satt på spissen til at eg klarte å engasjere meg heilt i boka, det blei litt heseblesande og voldsomt. Men eg ser at det kanskje kan vere ein god måte å ta opp temaet for dei som er i starten av tenåra, humoren i boka kan ta litt brodden av det som ellers kan vere teit og litt flaut å lese eller snakke om. For meg blei det litt for mykje En pingles dagbok-stil over Hyperpubertet, men så er eg riktignok ikkje i målgruppa heller… Fleira andre har blogga om boka, Bokvrimmel og Flukten fra Virkeligheten  er meir overbeviste om at humoren fungerer enn det eg er, medan Pervoluto og  I Bokhylla i likhet med meg er litt meir skeptiske. Men dette er det kanskje dei frå 12-13 år og oppover som bør avgjere, så eg har lurer på om eg skal prøve å friste nokre av elevane mine i denne alderen til å teste ut boka for meg:)

Posta under Barne- og ungdomsbøker, Boklister, Norsk litteratur | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Boka på vent: “Brenn huset ned” av Frode Grytten

gryttenBrenn huset ned er ei av bøkene eg har med meg på vinterferie denne veka. Digitalt riktignok. Eg har nemlig oppdaga at eg kan låne elektroniske bøker rett til Ipaden ved hjelp av e-lån Hordaland. Alle med lånekort på folkebibliotek i Hordaland (utanom Bergen…) kan låne ebøker her. På Ipad eller Iphone er det berre å laste ned appen Bluefire Reader, så kan du åpne låneboka i appen:)

Eg har stor sans for Frode Grytten, og har tidlegare lese Bikubesong og Flytande Bjørn. Brenn huset ned kom ut i 2013, og er ein roman om bandet The Clash. Grytten fortel bandets historie frå kvar av dei fire medlemmenes perspektiv, men det er altså ein roman og ikkje ein biografi. Frode Grytten har vist før at han kan skrive godt om musikk (og til musikk!), så eg gleder meg til Brenn huset ned. 

Få gjerne fleire boktips ved å besøke bloggen til Beathe og sjå kva som står på leselista til andre bokbloggarar.

bilde2

Her er Frode Grytten på Periferiefestivalen i sommar, ilag med Lars Vaular. Også då med tekstar som kommentarar til musikk. (privat foto)

Posta under Boka på vent, Norsk litteratur, Nynorskbøker, Roman | Merkt , , , , , | 10 kommentarar